Personskade dekker alt fra mindre fysiske skader på person til invaliditet og død, sjokkskader og unntaksvis psykiske skader på seg selv, og forutsetter at skaden har gitt og eventuelt vil fortsette å gi skadelidte et økonomisk tap.

For å kunne få erstatning for personskade må tre grunnvilkår være oppfylt. Det må foreligge et erstatningsrettslig ansvarsgrunnlag, et økonomisk tap og årsakssammenheng mellom en konkret handling/unnlatelse og skaden. I tillegg må personskaden ikke være en usannsynlig, fjern eller atypisk følge av den skadevoldende handling eller unnlatelsen (spørsmål om påregnelighet og adekvans). Videre må heller ikke skadelidte ha medvirket til egen personskade eller akseptert risiko i en slik grad at erstatningsplikten etter en skjønnsmessig vurdering må anses for å ha falt bort.

Ansvarsgrunnlag er de rettsregler som sier noe om når vedkommende plikter å dekke en skade, og er trukket opp i rettspraksis (ulovfestet rett). De direkte ulovfestede ansvarsgrunnlagene er forsett (dolus), uaktsomhet (culpa) og objektivt ansvar. Når man skal vurdere om ansvar foreligger, og for å fastsette erstatningens størrelse, må man således i stor grad forholde seg til normer som er fastsatt i dommer (rettspraksis) i erstatningsretten.

Lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning (skadeserstatningsloven) har lovfestet særskilte utmålingsregler og regler for objektivt ansvar for andres uaktsomhet, som arbeidsgiveransvaret, ansvar for barn og dyr mv. I tillegg vil det være lovfestet særskilte utmålingsregler og særskilte ansvarsgrunnlag i yrkesskadeforsikringsloven, bilansvarsloven, jernbaneansvarsloven og produktansvarsloven mv. Den som selv ikke har voldt skaden, kan derfor også bli økonomisk ansvarlig indirekte for skadevolders handlinger gjennom lovfestede ansvarsgrunnlag.

Det kan for det første være snakk om rene forsikringsansvar som yrkesskadeforsikring, bilansvaret, sjøforsikringsansvaret eller jernbaneansvaret. For bilansvaret er hovedvilkåret at motorvognen har ”gjort” skaden, hvilket vil si at det er motorvognens tekniske egenskaper som maskin/kjøretøy som har forårsaket skaden. For yrkesskade vil spørsmålet dreie seg om yrkesskadeforsikringlovens krav om uventet ytre hendelse på arbeidsstedet i arbeidstiden osv. er oppfylt. Ved et forsikringsansvar vil skadelidte kunne forholde seg til både ansvarlig forsikrer og skadevolder, noe som er en sikkerhet dersom forsikringsansvaret kun dekker deler av skaden.

For det andre finnes lovfestede ansvarsgrunnlag som ansvarliggjør en produsent, eier, foresatt eller arbeidsgiver gjennom lovfestet erstatningsrettslig identifikasjon og eventuelt helt eller delvis objektivt ansvar. Slik erstatningsrettslig identifikasjon gjennom lov vil man finne ved produktansvaret, legemiddelansvaret, foreldreansvaret, forurensningsansvaret, ansvar for dyrs skade og arbeidsgiveransvaret.

Spørsmålet om årsaksammenheng og påregnelighet/adekvans ved lovfestede ansvarsgrunnlag vil tilsvarende måtte vurderes etter retningslinjer trukket opp gjennom ulovfestet rett (rettspraksis).

Hovedregelen for utmålingen ved personskade finnes i skadeserstatningsloven § 3-1, som sier at “erstatning for skade på person skal dekke lidt skade, tap i framtidig erverv og utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden”. Ved personskade er det særlige hensyn og relativt kompliserte vurderinger ved både utmåling og årsakssammenheng, hvilket har medført at man som advokat innen erstatningsretten gjerne må spesialisere seg litt på personskade.

Skadevolder vil ved ansvar måtte dekke økonomisk tap hos skadelidte, nærmeste pårørende eller andre. Ansvaret vil omfatte pådratte eller fremtidige utgifter, og lidt og fremtidig inntektstap, som følge av personskaden.

Erstatning for tap av forsørger fastsettes her etter skadeserstatningsloven § 3-4 under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Bestemmelsen legger opp til en skjønnsmessig vurdering av erstatningssummen, der man kan legge til og trekke fra, alt ettersom hvor selvforsørgende de etterlatte er, og hvor avhengig de var av avdødes forsørgelse.

Det er her et vilkår at etterlatte ble forsørget av avdøde, eller kunne regne med forsørgelse i nær fremtid. Erstatningen til etterlatte er normalt noe mindre enn det erstatningen ville vært dersom avdøde hadde vært i live, idet erstatningen til etterlatte utgjør differansen mellom husholdningens netto inntekt før og etter dødsfallet, med fradrag av husholdningens faste utgifter og avdødes private forbruk. De etterlatte vil uansett ha krav på å få erstattet utgifter til gravferd.

For såkalt tredjemannstap dvs. økonomisk tap etter dødsfall av en som ikke var forsørger; typisk barn eller søsken, har de etterlatte kun et rettskrav på dekning på gravferd. Andre utgifter i anledning dødsfallet gis kun i den utstrekning det finnes rimelig, jf. skadeserstatningsloven § 3-4 tredje ledd.

Retten har således mulighet til å innskrenke erstatningsbeløpet til det som finnes rimelig, selv om det er dokumenterte utgifter i anledning dødsfallet, med andre ord selv om det foreligger nær og direkte årsakssammenheng mellom utgiften og dødsfallet. Rettspraksis har ved tredjemannstap trukket relativt snevre grenser for hva som ansees som rimelig tap for dødsfallet for en som ikke var forsørger.

Begrensningen av skadeansvaret overfor tredjemann begrunnes særlig med at tredjemann må ha tilstrekkelig nær tilknytning til og interesse i det godet som er rammet av primærskaden, samt at den skade som er påført tredjemann bør ligge innenfor det som fra skadevolders synspunkt er å anse som en påregnelig skadefølge, også kalt adekvansvilkåret.

Hvis den avdøde forelder kun arbeidet i hjemmet, vil i utgangspunktet etterlatte ha krav på å få erstattet bortfallet av avdødes arbeidsinnsats som i rettspraksis er fastslått å være noe mer enn kr. 50.000,- pr. år dersom avdøde hadde små barn.

Kravet om økonomisk tap er ikke nødvendig ved ansvarsgrunnlagene forsett eller grov uaktsomhet. Skadelidte kan ved forsett eller grov uaktsomhet få såkalt oppreisning, i stedet for eller i tillegg til erstatning for økonomisk tap, jf. skadeserstatningsloven § 3-5. Ved alvorlig personskade med varig medisinsk uførhet på over 15% vil man kunne få erstatning for tapt livsutfoldelse, såkalt mènerstatning, jf. skadeserstatningsloven § 3-2. Alle disse momentene behandles på egne sider.

Når et erstatningsoppgjør for en personskade er ferdigstilt ved forlik eller dom, er det i utgangspunktet ikke adgang til å ta opp de erstatningsposter som allerede er avgjort. Imidlertid følger av skadeserstatningsloven § 3-8 at ny sak kan reises dersom ”forverring av skadelidtes helse rokker ved det som ble lagt til grunn for oppgjøret, og det er klar sannsynlighetsovervekt for at dette vil gi rett til en vesentlig høyere erstatning”.

 

Kilde: RUV advokater